Før hadde legene nærmest enerett på å skrive bøker om medisinsk etikk –
sykepleieetikk interesserte bare sykepleiere. Da den nye medisinske forskningsetikken gjorde sitt globale inntog etter den andre verdenskrigen, fikk medisinsk etikk et nytt fundament og omfang. Det var Nürnberg-prosessen, rettssakene mot Hitler-Tysklands medisinske overgrep mot fanger og funksjonshemmede, som satte medisinsk etikk på dagsorden i den vestlige verden. Medisinsk etikk ble noe som angikk flere enn helse-profesjonene. Den moderne medisin gav andre enn sykepleiere og leger adgang til pasientens sengekant – genetikere, farmakologer, bioteknologer og reproduksjonsteknologer er bare fire av de mange nye «fremmede» ved sengekanten. Medisinen fikk nye kliniske muligheter. Og de viste seg også raskt å medføre etiske og sosialpolitiske dilemmaer: p-pillene, organ-transplantasjoner, nye prevensjonsmidler, kunstig befruktning, stam-celleforskning, kloning og mange andre.
Etterspørselen etter et etisk og sosialpolitisk regelverk førte ikke minst i Norge til en rekke nye lover som omtales her. De praktiske, juridiske og etiske konsekvensene stiller den medisinske etikken overfor en ny virkelighet. Både vitenskapen, teknologien og den nye helsetjenesten fungerer i dag i en verden preget av reformer. Det som før var en rent offentlig helsetjeneste, har gått inn i en fase av intimt samarbeid med private sykehus og klinikker og helseforsikringsselskaper.
Knut Erik Tranøy, tidligere professor i filosofi i Bergen og Oslo, har i 40 år vært aktiv i undervisning og forskning i medisinsk etikk. I tre år fungerte han som professor i medisinsk etikk ved det medisinske fakultet, og var medlem av det første nasjonale prioriteringsutvalget, det såkalte Lønning I-utvalget.