Morten Øens niende bok er en samling - eller snarere en syklus - av dikt, der de sentrale instansene er et jeg og et du. Slik blir gjennom forlatt og tilstede en dialog der posisjonene veksler mellom det steile og det ettergivende, det utforskende og det avsluttende. Det er vakre dikt, også der innsiktene bærer bud om kaos og oppløsning: "et annet språk der språk letes etter / der valg er på tide hvis valg finnes".