Erik Werenskiold (1855-1938) er kjent og kjær for sine illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr og Snorres kongesagaer, sine folkelivsbilder fra Telemark og portretter av Ibsen, Bjørnson og Nansen. Hans livsledsager Sofie Werenskiold f. Thomesen (1849-1926) er en av de glemte kvinnelige malere fra gullalderen på 1800-tallet, som i de senere år er trukket frem i lyset og innkjøpt til Nasjonalmuseet.

Vi følger dem fra oppvekst i Kongsvinger og Kragerø til kunstbyen München og metropolen Paris - gjennom arbeid, sykdom, fattigdom og barnedød - frem til Erik blir hedret med Æreslegionen og Grand Prix på Verdensutstillingen i Paris 1889, og Sofie endelig kan glede seg over et nytt barn og skape et eget hjem på gården Solberg i Bærum. Forholdet mellom Erik og Sofie som kunstnere og ektefeller er et av de spørsmål som har ansporet Marit Werenskiold til det store forskningsarbeidet som ligger bak dette rikt illustrerte tobindsverket.

Sammen med Fritz Thaulow og Christian Krohg sto Erik Werenskiold bak Kunstnerstreiken 1881-82, som førte til dannelsen av Statens årlige kunstutstilling (Høstutstillingen) to år etter. Gjennom Sofies søster Fernanda Holst, i dag kjent som sosialisten og feministen Fernanda Nissen og i 1880-årene gift med Dagbladets redaktør, virvles Erik og Sofie inn i sentrum av Venstre-bevegelsen. I Paris blir de nære venner av Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Med i Paris-kretsen er også Harriet Backer, Kitty Kielland, Christian Skredsvig og Eilif Peterssen, kamerater fra deres felles studietid i München. Sammen med Gerhard Munthe danner de den kjente kunstnerkolonien på gården Fleskum i Bærum sommeren 1886.

Werenskiolds mangeårige kamp for å skaffe norske kunstnere bedre levekår fører i 1889 til dannelsen av Bildende Kunstneres repræsentative Komité (Bildende Kunstneres Styre), med ham som første formann. Sentralt i verket står Werenskiolds forhold til sine kampfeller og rivaler Thaulow og Krohg, samt til anarkisten Hans Jæger.