Endelig smiler lykken til Adeline, Vidar og deres nydelige, lille datter.

Adeline kunne sitte og se på vesle Synnøve mens hun sov, upåvirket av tiden som gikk. Stundene da de fikk til ammingen og Synnøve sovnet ved brystet, ble verdifulle minner som Adeline tok vare på og lagret i sitt hjerte. Hun levde i en egen verden sammen med Synnøve, men hun slapp også Vidar inn når han var der. Både gleder og bekymringer delte hun med ham, og hun brydde seg ikke om at Ella og Petra mente at hun måtte skåne ham for det meste fordi han var mann.