Datidens mest kapable mellomstore bombefly var det tomotors Vickers Wellington, som fløy første gang i 1936 og ble satt inn i RAF-tjeneste ved No. 99 Squadron i Mildenhall i oktober 1938. Produksjonsflyet lignet lite på prototypen, og sammenlignet med samtidige mellomstore bombefly som allerede var i tjeneste, fremsto Wellington som et mye mer avansert designfly og et fly som enhver potensiell fiende fryktet. Det slanke monoplan-designet og den tunge defensive bevæpningen gjorde det nye Wellington-flyet til et av de mest avanserte og kapable mellomstore bombeflyene i verden.

Det kanskje mest betydningsfulle ved Wellingtons design var at man tok i bruk en geodetisk konstruksjonsmetode, som var utviklet av den berømte britiske ingeniøren og oppfinneren Barnes Wallis. W-bjelker av duraluminium ble brukt til å danne en gitterkonstruksjon av metall som man skrudde fast trelekter på, slik at man kunne feste flyets ytterhud av dopet stoff.

Det resulterende skroget var relativt lett i vekt, men hadde stor styrke, og selv om konstruksjonsmetoden skapte utfordringer for selskaper som produserte Wellington-bombefly, viste den iboende styrken seg å være avgjørende da flyet ble satt inn i kamp.

Wellington-flyene var i stand til å motstå betydelige skader i kamp, og mange RAF Wellington-fly klarte å få mannskapene sine hjem igjen, selv om andre bombefly ikke ville ha klart det.