Herman Wildenvey oppnådde en enorm popularitet med sine rebelske, slentrende dikt og var en bestselger helt fra debuten Nyinger i 1907. Det wildenveyske dikt brakte en ny muntlighet inn i den norske poesien og hadde et bredt nedslagsfelt: når «sommerskalden» holdt foredrag og opplesninger, kunne allmuen, kritikere og kong Haakon sitte i salen. Wildenvey hadde også en grublende side som han aldri lyktes med å formidle. Tidvis følte han seg misforstått og bitter. Nå har Vigdis Hjorth lest
Wildenvey. Hvordan ser hun i hans poesi i dag, når han ikke lenger leses av verken konge eller folk?