Evelina har drømt om Julie, og drømmen sitter i henne som et mareritt når hun våkner. Hun liker ikke at Julie vinket, som om hun skulle forlate dem.

Avstanden mellom det store, hvite og lodne dyret som lå på siden med hodet hvilende på en flat stein, og den unge kvinnen som lå med ansiktet mot bakken, var ikke mer enn femti–seksti meter.

Janik så hvordan den hvite pelsen på dyret langsomt ble farget rød i brystregionen, men det var ikke det at han hadde skutt og drept en isbjørn som var viktig nå. Det var tanken på Julie, som lå nede mellom steinene, som fylte ham med en iskald redsel.