Kaninen har stått opp er et bidrag til vår kunnskap om autismens mange sider, og en appell om nye holdninger til nevrodiversitet. Og kanskje kan nye historier om autisme ha et enda bredere mandat: At vi alle bør få lov til å være både sterke og svake – og ikke minst rare.

«En julimorgen, den sommeren jeg fylte 42, våknet jeg med en helt ny tanke».

Først etter å ha levd et halvt liv, født barn og hatt lederjobber, forsto Johanne Nordby Wernø at hun er autistisk. Kaninen har stått opp er en gjengivelse av månedene som fulgte. Med overskudd og litterær følsomhet forteller forfatteren historien om sin sene autismediagnose.

Hva forbinder Agatha Christies berømte forsvinning i 1926 med koronapandemiens nedslag på St. Hanshaugen? Hva har den geniforklarte new wave-stjernen David Byrne og den tabloide medieyndlingen Christine McGuinness til felles med popkunstneren Andy Warhol og singer/songwriteren Stina Nordenstam? Hva forener det filosofiske tankegodset til Emmanuel Levinas med rettferdighetssansen til Julian Assange og Lisa Simpsons ensomme intellekt? Hvorfor har skotske sendiagnostiserte autistiske kvinner lenge hatt sin egen interesseorganisasjon, mens norske fastleger fremdeles sender folk hjem uten henvisning til utredning hvis de greier å ha øyekontakt og holde på en jobb? Og er det tilfeldig at skottenes forening heter det samme som hotellet der Agatha Christie etter elleve lange dager ble funnet, etter at banjospilleren hadde gjenkjent henne og varslet politiet?

Etter at fire tiår med annerledeshet fikk et navn, innså Wernø fort at historiene til sendiagnostiserte autister, og spesielt kvinner, var sjokkerende fraværende i norsk offentlighet.

Ikke én eneste daff formulering
I Morgenbladet skriver anmelder Johanne Elster Hanson:
«Det er meget mulig at Johanne Nordby Wernøs autistiske journaler vil bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser. ... hva vil det egentlig si å skrive god, «overskuddspreget» sakprosa? Som kritiker kan det noen ganger være vanskelig å definere, helt til man plutselig en dag sitter der med et prakteksempel mellom hendene. You know when you know. Og med kunstkritiker og kurator Johanne Nordby Wernøs debutbok Kaninen har stått opp, så vet du. At man her har fått tilgang på en helt særegen, selvbiografisk stemme. Og at dette mest sannsynlig kommer til å bli stående som en av årets beste sakprosautgivelser.[…] Her er alle setninger målt og veid, intet ord føles oppbrukt eller vilkårlig utvalgt, ja, jeg tror simpelthen ikke det finnes én eneste daff formulering over nærmere 250 sider.»