Elise blir til sin forferdelse betatt av en ny, mannlig bekjent. Han inviterer henne ut på kaffe og smørbrød, og hun klarer ikke la være å tenke på ham. Samtidig vet hun at hun elsker Johan, og hun ville aldri være utro. Til slutt er det Johan selv som trøster henne.
«Det er slik livet er, vennen min. Det er ikke alltid vi har kontroll over følelsene våre. Vi kan kjempe imot, likevel tar de makten over oss. Den eneste trøst jeg kan gi deg, er at det går over. Du tror det kanskje ikke i dag, men det gjør de, det lover jeg deg.»