Å utvikle demens før 65 år medfører ofte andre utfordringer enn når en rammes seinere i livet. Mange vil fortsatt være i arbeid, ha familiære forpliktelser, kanskje overfor mindreårige barn og ungdom, og befinne seg sosialt og økonomisk i en situasjon der denne type sykdomsutvikling vil være spesielt belastende også for de nærmeste pårørende.
Som et delprosjket under utviklingsprogrammet har det blitt kartlagt hvordan utredning av yngre personer med demens organiseres i spesialisthelsetjenesten og hvilke metoder som benyttes for å stille diagnosen. Det har vært et mål å undersøke hvordan samhandling mellom primær-og spesialisthelsetjenesten fungerer og kartlegge faktorer som kan styrke kvaliteten i utredning, diagnostisering og oppfølging. På bakgrunn av dette har en ønsket å anbefale gode modeller for organisering av tjenestene.