"Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel."

Fortelleren i denne romanen er en farløs mann som i barndommen ble forlatt av sin mor, overdratt, så å si, til besteforeldrene. Etter morens død blir han bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten hun har disponert.
Det er her han kommer på sporet av den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene. Hun serverer limonade i høye glass, og hun serverer biter av en historie om fortellerens mor, som hun på et tidspunkt skal ha tatt seg av og latt opptre som selskapsdame for velbeslåtte herrer.

Selv har han en tid fristet en bortgjemt tilværelse som vokter av noen lyssky affærer i et kontorbygg i sentrum. Mer eller mindre viljeløst har han dessuten viklet seg inn i et forhold til en kunststudent med flommende hår og gullsandaler. For hennes del like mye som for hans skal det hele vise seg skjebnesvangert.

Hvorfor har han latt det gå så lang tid før han oppsøker graven? Og hvem er kvinnen som ligger der?

"Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene" er Terje Holtet Larsen på sitt ypperste. I et forfinet og tilsynelatende sorgløst språk setter han døren på gløtt til et svart gap av taushet, forstillelse og ensomhet.