Annabella kan ikke tro sitt eget hell da frøken Anna ber henne med seg til Drammen som anstand, for å besøke sin venninne Gunhilde. Full av forventning om å få se Zakarias igjen, og over det forestående oppholdet i fornemme omgivelser, ankommer hun den staselige Gulskogen gård.

– Var det det beste din far greide å hoste opp? lo Gunhilde. – Vel, det forteller meg hvilken guds lykke det var at jeg kom meg vekk fra Svelvigen. Noe så loslitt har jeg ikke sett på lenge.

Gunhildes stemme lød oppgitt. Annabella kikket raskt nedover søndagsstakken. Visstnok var den rufset i nederkant, men den var da ikke loslitt. Nå var det Anna som lo der inne. Lo hun av henne? Av det Gunhilde hadde sagt?