Hvis jeg skulle fremstille denne hendelsen i livet mitt ved hjelp av ett maleri, ville jeg ha malt et lite respatexbord inntil en vegg, og på det ville jeg ha plassert et emaljert vaskefat med et rødt kateter. En hårbørste litt til høyre. Jeg tror ikke det finnes noe maleri med tittelen «Den kloke konens arbeidsrom» på noen av verdens museer.

Som 23-åring ble Annie Ernaux gravid. Året var 1963, og abort var forbudt. Å fortelle om graviditeten eller bære fram barnet ville påføre henne og familien hennes en uoverstigelig skam. Hun hadde heller ikke noe ønske om å få barn på dette tidspunktet - hun var student og hadde livet foran seg.

Hun forsøkte å ta abort selv, med strikkepinner. Da det ikke gikk, begynte jakten på en hjelpsom lege og ikke minst penger til å betale for inngrepet. Redd og fortvilet havnet hun til slutt hos en klok kone i en by langt hjemmefra. Det holdt på å gå virkelig galt. Hun endte på sykehus med livstruende blødninger.

Førti år senere dykker Annie Ernaux ned i minner og dagbøker fra tiden rundt aborten. Hun skriver åpent om kvinners seksuelle frigjøring, om lidenskapens kraft, og om hvordan den ufrivillige graviditeten sementerer hennes plass nederst på samfunnets rangstige: som kvinne fra arbeiderklassen. Samtidig reflekterer den 60 år gamle Ernaux rundt forholdet mellom kropp og skrift, om hva minner betyr, og viser hvordan én enkelt hendelse kan prege et helt liv.  

«… en åpenhjertig fortelling om egen illegal abort … Jeg rives med av Ernaux’s minner.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

«Jeg gremmes over ikke å ha oppdaget Annie Ernaux tidligere … en usedvanlig klar og smart stemme … en korthugd og utleverende beretning … Ernaux skriver usentimentalt, direkte og med godt blikk og språk … den litterære stemmen hennes [er] tenkende og skarp.» Erlend Loe, Aftenposten

«Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.» Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Briljant … den harme og intense romanen Hendelsen illustrerer det genuine i hennes erindringskunst … om en klasseforakt som er til å ta og føle på … Annie Ernaux er ikke bare suveren til å utforske erindringens vesen, hun viser oss at ‘jeg’ alltid inngår i et større ‘vi’ … et solidarisk verk.» Astrid Fosvold, Vårt Land

 «Suverent får Annie Ernaux sagt atskillig om samfunnsstrukturene gjennom å ta utgangspunkt i personlige erfaringer. Hun reflekterer, analyserer, stiller spørsmål … Annie Ernaux' tekst oppleves som en fysisk erkjennelse … Bøkene hennes vil finnes og fortelle oss noe allment om det å være menneske i mange generasjoner fremover.» Anne Cathrine Straume, NRK

«… en liten, men oppsiktsvekkende bok.» Eline Lund Fjæren, Morgenbladet

«Annie Ernaux er en fremragende forfatter. Hun besitter alle de store kvalitetene: sansen for sannhet, enkelhet, voldsomhet.» Le Figaro Magazine

«Aldri har hennes prosjekt som kvinne og forfatter – 'at kroppen min, følelsene mine og tankene mine blir til skrift' – vært tydeligere og bedre gjennomført enn i denne teksten.» Le Nouvel Observateur

 «Hun avholder seg fra patos, moralisering, medfølelse. Livet hennes, plukket fra hverandre og satt sammen igjen gjennom skriften, er et sted for erfaring, et objekt for analyse og kunnskap … Ordene hennes går rett i redselens, forvirringens, smertens kjerne. Historien hun forteller, mister sin private karakter. Den blir et ekko fra en hel epoke.» Télérama

«Et voldsomt forstyrrende, dypt relevant verk – så vel kunstnerisk som menneskelig. Burde være obligatorisk lesning.» Financial Times