Dette er en hyllest til ett erkrigstidas mødre. Kjersti Ericsson vender blikket mot barndommen, og fram trer et tidsbilde fra femtitallet med mødrene som prisme. Mødrene var store og mektige i døtrenes liv, de skapte og voktet verden. Når døtrene ønsket seg noe var det mødrene, ikke Vårherre, de måtte be til.

Miljøet og samfunnsstrømningene trer levende fram for leseren gjennom skildringer av hverdagens små dramaer, og gjennom forholdet mellom selve husmorgenerasjonen i norsk historie og dattergenerasjonen, som ett er hvert skulle bli både opprørsk og grensesprengende.