Lives første reise til Bjørgvin blir en overveldende opplevelse, med sterke inntrykk – syn, lukter og lyder – og flere mennesker enn hun har sett i hele sitt liv. Da hun får øye på en kjent skikkelse i mylderet, er alt glemt for en stakket stund. Endelig møter de to søstrene hverandre igjen.

Eirill er ikke fremmed for å ta seg byturer på egen hånd, selv om abbedissen strengt forbyr det. For det er stadig noe som trekker henne dit, for eksempel gjøglerne som har slått seg til ved Vinkjelleren. De underholder med musikk og teater, og Eirill blir stående som fjetret og se på.
Det grønne kledet ble holdt til siden av noen bak, og den største mannen Eirill hadde sett i hele sitt liv, kom ut kledd i en rød, posete kjole som likevel ble altfor stram over det hårete brystet. Han bar en spiss, gul hatt med et slags slør i tuppen, og hadde et veldig rufsete, gult skjegg. Nesen var både bred og litt flat, og da han smilte og neide mot publikum, kunne hun se at han manglet den ene fortannen.

Alle som så på, lo enda høyere da de så ham, og Eirill lo med.