Etter å ha vandret langt om lenge og lengre enn langt, finner endelig Olea og røverne hennes et sted de kan kalle sitt eget.

Julikvelden var lyseblå, breddfull av håp og glede, og det var dem forunt. De hadde funnet stedet sitt. Mennesker som ville dem vel hadde hjulpet dem på veien, og mennesker som ønsket dem iblant seg hadde tatt imot dem. Her, nå, i dette øyeblikk, var alt fullkomment, tenkte Olea.