Helene konfronterer Irmelin med samtalen hun overhørte mellom henne og Pernille. Irmelin lar seg ikke stoppe. Hun akter heller ikke å gi seg i forsøket på å vinne Hermans gunst og bestemmer seg for å skifte strategi.

Hun måtte legge seg flat, hun kunne ikke annet. Det ville ta lang tid å få ham til å stole på henne igjen, og kanskje ville han aldri glemme det hun hadde gjort mot ham, men hun orket ikke tanken på å miste ham. Han hadde alltid brydd seg om henne, vært en av ytterst få hun hadde kunnet stole på. Han hadde kommet på besøk til henne hver eneste dag mens hun lå skadet på sykestua, hatt med seg blomster eller noe godt å spise, og alltid vært i godt humør. Hvis det ikke hadde vært for Vera, ville hun og Herman ha vært et par nå. Da ville ikke alt dette andre ha skjedd. Pokker ta Vera!