Walt Disney

Walt Disney (1901-1966) er en av det 20. århundres mest innflytelsesrike personer. Han bygde nærmest på egen hånd opp et helt imperium innen underholdningsindustrien og arbeidet både som filmprodusent, filmregissør, manusforfatter, animator, entreprenør og filantrop. I mange år var han også filmstemmen til Mikke Mus. Sammen med broren Roy O. Disney grunnla han Walt Disney Productions, et av verdens mest kjente filmselskaper. Og i løpet av sitt liv fikk han 59 Oscar-nominasjoner og ble hedret med 26 Oscar-priser.

Walter Elias Disney ble født 5. desember 1901 i Chicago. Foreldrene var Elias Disney og Flora Call Disney. Walt hadde fire søsken, tre brødre og en søster. I 1906 flyttet familien til en gård som farens bror hadde kjøpt i Marceline, Missouri. Der viste Walt snart hvilket håndlag han hadde med blyanten, når han tegnet dyra på gården og solgte flere av tegningene til familiens naboer.

Etter fire år i Marceline flyttet Disney-familien til Kansas City. Walts far kjøpte en avisdistribusjonsbedrift der og Walt måtte hjelpe til med å bære ut avisen Kansas City Stars. I sommerferiene jobbet han som godteselger på Santa Fé-toget. Siden den gangen var og ble han en svoren togentusiast, og en av de første attraksjonene i Disneyland var et gammelt tog som tøffet rundt i parken.

I 1917 flyttet familien tillbake til Chicago, der Elias Disney var blitt deleier i O-Zells syltetøyfabrikk. Her fikk Walt Disney sin formelle kunstneriske utdannelse. Han studerte kunst og foto om kveldene på Chicago Art Institute (hans visstnok strenge far mente det kunne ha en oppdragende virkning).

Da første verdenskrig brøt ut, vervet Walts bror Roy seg i marinen. Etter som Walt var mindreårig, kunne han ikke slå følge med ham. I stedet ble han ambulansesjåfør hos Røde Kors. Våpenhvilen var allerede undertegnet, men det trengtes stadig ambulansesjåfører i Frankrike og Walt ble sendt dit. Der tjente han ekstra pengar på å male om tyske hjelmer, slik at de kunne passere som amerikanske hjelmer når soldatene tok dem med hjem som souvenirer. Den militære karrieren varte imidlertid bare et år og i 1919 var Walt tilbake i USA.

Der dro Walt Disney til Kansas City og begynte å jobbe i et tegnestudio, og det var her han traff Ub Iwerks, en uhyre begavet tegner som kom til å bli hans viktigste medarbeider. Walt og Ub startet snart sitt eget tegnestudio, dvs. de leide skrivebordplass i kontorene til avisa Restaurant News. Det gikk imidlertid ikke særlig bra.

En dag så Walt en annonse etter tegnere til Kansas Slide Company, senere kalt Kansas City Film Ad, et selskap som blant annet syslet med reklamefilm. Mediet og lønna på 40 dollar i måneden tiltalte Walt. Ub tok over det felles firmaet deres og Walt ”kom inn ved filmen”. Etter noen måneder var også Ub Iwerks ansatt i bedriften.

De animerte filmene som ble produsert hos Kansas City Film Ad var ganske primitive. De var basert på ”cut-out”-teknikk (dvs. at man ganske enkelt animerte leddete pappfigurer og løse biter), men det gjorde likevel at Walt, som nå var blitt 18, og Ub fikk den grunnutdannelsen de trengte. Walt kjøpte snart et filmkamera og prøvde å lage sine egne tegnefilmer. Resultatet ble en kortfilm med tegnede ”gags” som kunne minne om vitsetegningene i avisene. Han fikk også solgt filmen til en lokal kino, Newman Theatre.

Walt og Ub lagde nå en hel del korte reklamefilmer og tegnede morsomheter til denne kinoen, og de ble kalt ”Newman Laugh-O-Grams”. Ut fra datidens standard var de kompetent utført. Oppmuntret av framgangen bestemte Walt Disney seg for å starte sitt eget studio. Navnet ”Laugh-O-Grams” beholdt han, og kameraten Ub fulgte også med.

Walt startet med å produsere en del tegnede eventyrfilmer. Bl.a. ”Den bestøvlede katt” som Disney-arkivet faktisk har liggende den dag i dag. Walt begynte også å bygge opp en tegnerstab, men han fant snart ut at det måtte mer matnyttige prosjekter til om studioet skulle overleve. ”Laugh-O-Grams” ble nemlig ikke den suksessen som Walt hadde håpet på.

Mens han ennå var i Kansas City, gikk Walt Disney i1923 i gang med en serie kortfilmer om en pike som het Alice, i begynnelsen spilt av Virginia Davis, senere av Margie Gay. Poenget med disse filmene var at bare hovedrollen var en levende person, alt annet var tegnet.

Sommeren 1923 dro Walt Disney til California og Los Angeles, hvor han og broren Roy satset penger på å bygge opp et nytt studio, nå med navnet Disney Brothers’ Studio. Adressen var Hyperion Avenue i Silver Lake District, der virksomheten ble værende til 1939. I 1925 giftet Walt Disney seg med en av de nyansatte tegnerne, Lillian Marie Bounds. De var gift fram til Walts død i 1966. Lillian gikk bort i 1997.

I LA fortsatte Walt med ”Alice”-filmene, som skulle bli til sammen 16 stykker. Da ”Alice”-filmene ble for dyre å produsere, begynte studioet på nytt å arbeide med rene tegnefilmer. Bl.a. lagde de en serie med filmer om den tegnede kaninen Oswald (”Oswald, the Lucky Rabbit”), som umiddelbart ble en suksess. Men det var ikke Walt Disney som eide rettighetene til figuren, det var i stedet Charles Mintz som også distribuerte Walts filmer.

Mintz begynte snart å produsere sine egne tegnefilmer med Oswald, og til å animere dem hadde han en stor del av Walt Disneys stab av tegnere, som var gått over til Mintz eget selskap. I lokalene i Hyperion Avenue satt bare Walt, hans bror Roy og Ub Iwerks, som hadde blitt forretningspartner.
Det skulle faktisk gå nesten 80 år før Oswald i 2006 igjen ble en Disneyfigur. Da kjøpte The Walt Disney Company rettighetene til Oswald av NBC Universal.

Da Walt Disney mistet Oswald til Mintz, ble situasjonen for Walts virksomhet ytterst bekymringsfull. Inspirert av en tam mus han hadde hatt som barn på bondegården i Marceline, skisserte Walt en tegnet mus som skulle gå over i filmhistorien. Han kalte musa Mortimer Mouse, men fru Lillian syntes ikke at navnet passet. Da døpte Walt ham om til Mickey Mouse og med det var Mikke Mus kommet til verden for å bli.

Mikke skilte seg egentlig ikke så mye fra kaninen Oswald, bortsett fra at ørene hans var runde. Oswald hadde avlange og formbare ører. Ub Iwerks utviklet Walts skisser slik at musa skulle kunne animeres på en smidig måte, og snart begynte studioet å lage tegnefilmer med Mikke Mus. Det eneste problemet var at Walt enn så lenge var under kontrakt med Mintz. De første Mikke-filmene måtte derfor gjøres i den største hemmelighet.

23. oktober 1927 kom den første lydfilmen, ”Jazzsangeren”, noe som innebar en revolusjon for filmindustrien. Den første Mikke Mus-filmen, ”Plane Crazy”, var allerede ferdigtegnet og en til holdt på å bli animert. Walt Disney skjønte straks at hvis filmene hans hadde lyd, ville resultatet bli en sensasjon. Derfor la han stumfilmene på is (han hadde heller ikke funnet noen distributør ennå) og lagde i stedet ”Steamboat Willie”, en ny Mikke-film med lyd. Den hadde premiere i 1928 og publikum jublet. De to tidligere filmene ble siden ettersynkronisert med lyd for så å få premiere som lydfilmer.

Når filmene nå skulle ha lyd, gjaldt det å finne en stemme til Mikke Mus, noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Walt Disney hadde tenkt seg en lys falsettstemme, men fant ingen skuespiller som passet. Til slutt måtte Walt selv gjøre stemmen, en oppgave han hadde i nesten 20 år. I begynnelsen var han til og med stemmen til Mikkes kjære venninne Minni.

Walt Disney var ikke selv noen lysende kunstnerisk begavelse, noe han selv gjerne påpekte ved forskjellige anledninger. Og etter 1926 trakk han ikke en eneste pennestrek i noen av filmene sine. Men han hadde teft, og han satte seg nøye inn i hver eneste film som studioet produserte. Ikke en av dem ble sluppet uten Walts godkjennelse.

I 1929 gikk Disney-studioet i gang med en serie kortfilmer under samlenavnet ”Silly Symphonies”, en slags musikalske burleskerier der tegnefilm og musikk utgjorde en enhet. Den første filmen i serien var ”Skjelettdansen” der tegnede skjeletter hoppet dansende opp av gravene sine til Edvard Griegs musikk.

Trass i suksessen med Mikke Mus-filmene var kinoeierne i tvil når det gjaldt de nye filmene til Walt. For å spinne videre på Mikkes popularitet ble filmene derfor lansert med tittelen “Mickey Mouse presents a Walt Disney Silly Symphony”. I dag er det klart at disse filmene kom til å bety mye for tegnefilmens utvikling.

Walt Disney var alltid veldig opptatt av kvaliteten i filmene sine, og det førte ofte til høyere kostnader. I begynnelsen av 30-tallet hadde for eksempel utgiftene til en Mikke Mus-film steget til 13 000 dollar. Dette var mye penger når man tenker på at en tegnet kortfilm var maksimalt 8 minutter lang, og ble ansett som et forspill når den ble vist på kino. Filmleien ble forøvrig bestemt av lengden, ikke av populariteten.

I 1932 lanserte studioet Silly Symphony-episoden ”Blomster og trær”, som regnes som verdens første tegnede kortfilm i farger. Resten av serien ble fra da av produsert i farger, mens Mikke Mus-filmene fremdeles klarte seg bra i svart/hvitt.

I 1934 kom ”Den kloke lille høna”, Silly Symphony-filmen som introduserte den snadrende sinnataggen Donald Duck. Det korte gjestespillet hans ble populært og snart begynte Donald å dukke opp både her og der i de tegnede kortfilmene. Og stadig oftere var det Mikke Mus som måtte hanskes med den hissige anda som uttrykte seg med den spesielle stemmen til imitatoren Clarence Nash.

Mellom 1934 og 1961 ble det laget 128 tegnede kortfilmer med Donald Duck. Mikke Mus-filmene som man sluttet å produsere alt i 1953, endte på 120, men i tillegg til det var Mikke med også i andre filmer. Og i 1983 møttes Mikke og Donald nok en gang i filmen “En julefortelling”, basert på Charles Dickens’ “A Christmas Carol”. Siden har de møttes i flere sammenhenger.

På 30-tallet begynte Mikke Mus å bli et slags symbol for USA. Walt hadde i 1931 fått en æres-Oscar for å ha oppfunnet figuren, og mange begynte å forvente at Mikkes opptreden skulle være ytterst korrekt. Når enkelte av og til syntes at Disney-studioet gikk for langt, veltet protestene inn fra organisasjoner og privatpersoner som mente de sto i spissen for forsvaret av samfunnets moralske verdier.

Mikke måtte derfor holde en lavere profil og studioet hadde problemer med å finne morsomme situasjoner å plassere ham i. Etter hvert utviklet han seg derfor til en slags gjennomsnittsamerikaner. Men Walt hadde fremdeles Donald Duck, og hans popularitet bare økte og økte. De hysteriske raseriutbruddene hans var noe det kunne spinnes videre på lenge. Og Donald tok litt etter litt over Mikkes popularitet.

I 1933 fikk Walt og Lillian datteren Diane. Et par år senere kom den første Mikke Mus-filmen i farger, ”The Band Concert”, der Mikke er en dirigent som prøver å få det litt gjenstridige orkesteret sitt til å spille overtyren til ”Wilhelm Tell”. Donald Duck gjør naturligvis sitt beste for å sabotere hele forestillingen. Året etter, i1936, adopterte Disney-paret datteren Sharon.

De korte tegnefilmene var veldig populære, men ikke særlig inntektsbringende. Walt håpet derfor at en helaftens tegnefilm skulle kunne bli en suksess også på det økonomiske planet. Han begynte å planlegge en Silly Symphony i kjempeformat som lenge gikk under arbeidstittelen ”Langfilmsymfonien”. Ferdig kom filmen til å hete ”Snehvit og de syv dvergene”.

Etter tre års slit og masser av økonomiske problemer hadde filmen premiere 19. desember 1937 på Cathay Circle Theatre i Hollywood. Det hadde da kostet 1 500 000 dollar å produsere den, noe som av mange i Hollywood ble sett på som økonomisk selvmord. Men suksessen var snart et faktum. Bare i løpet av de tre første månedene ble filmen sett av over 20 millioner mennesker. Og et par års tid, fram til premieren på ”Tatt av vinden” i 1939, var ”Snehvit og de syv dvergene” tidenes største filmsuksess.

Kritikerne hyllet filmen, publikum elsket den og medlemmene i Academy of Motion Pictures Arts and Sciences ble så betatt at de ga avkall på tradisjonene og hedret filmen med en spesial-Oscar – én stor og sju miniatyr-statuetter montert på en plate – som ble overrakt Walt Disney av niårige Shirley Temple.

I februar 1940 hadde Walt Disneys andre helaftens tegnefilm premiere. Det var ”Pinocchio”, en film som teknisk var “Snehvit og de syv dvergene” overlegen og med rette kan kalles et mesterverk. Men så brøt andre verdenskrig ut og publikum fikk annet å tenke på, filmen ble derfor ikke den øyeblikkelige suksessen Walt hadde ventet seg.

Mot slutten av 30-tallet hadde Donald Duck overtatt Mikkes rolle som den mest populære Disney-figuren og Walt mente det var på tide med et comeback for Mikke. Inspirasjonskilden var ”Trollmannens læregutt”, Paul Dukas’ orkesterverk fra 1897, og Walt tenkte at Mikke Mus ville være perfekt i en kortfilm basert på den musikken. Walt begynte et samarbeid med dirigenten Leopold Stokowski og prosjektet vokste snart til en langfilm, ”Fantasia”, som fikk premiere i november 1940.

Denne eksperimentfilmen var langt forut for sin tid. Men den blandete mottakelsen filmen fikk på premieren og det at publikum også sviktet den, gjorde at Disney-studioet havnet i store økonomiske vanskeligheter. I dag regnes filmen som en virkelig Disney-klassiker.

Hadde ”Fantasia” vært komplisert å animere, så ble ”Dumbo”, studioets neste helaftens kinofilm, rene ferien for Disney-animatorene. De fikk frie hender da det gjaldt å skape historien om den flygende elefanten. Filmen hadde premiere 23. oktober 1941, men heller ikke denne filmen ble den premieresuksessen Walt Disney hadde håpet på. Steven Spielberg, som ofte har Disney-hentydninger i filmene sine, anvender forøvrig scener fra denne filmen i sin egen krigskomedie, ”1941 – Unnskyld, hvor er Hollywood?”

I 1941 ble Disney-studioet rystet av en to uker lang streik, som til slutt ble løst av profesjonelle forhandlere. Animatorenes fagforening ville ha mere å si i studioet, og de ansatte mer betalt. Walt Disney hadde øye for gode tegnere og visste å ta vare på begavelsene, men han var ikke alltid like elsket av animatorene. Walt var kjent for at han visste hva han ville ha. Det var mange tegnere som opplevde å se tegningene sine gå direkte i papirkurven før Walt var fornøyd. Hans valgspråk var å aldri gå på akkord med kvaliteten. Det han mente var for dårlig, måtte bare gjøres om igjen.

I 1942 hadde ”Bambi” premiere, en film som egentlig var påtenkt før ”Snehvit”. Her var det naturlyrikken som rådde grunnen og Disneys tegnere viste at de behersket alle typer tegnefilm. ”Bambi” betegnet også slutten på en æra innen tegnefilmen for Disney-studioet, for mellom 1942 og 1950 produserte de ikke en eneste tegnet kinofilm.

I stedet begynte studioet å produsere instruksjonsfilmer for hæren og såkalte pakkefilmer. Det vil si kortfilmer satt sammen til langfilmer, ofte med dokumentarfilm- eller spillefilmsekvenser mellom de tegnede filmene. Med Europa i krig så Walt Disney seg om etter nye markeder for filmene sine og fant ut at Sør-Amerika passet perfekt til formålet. Det var for dette publikummet studioet nå produserte to pakkefilmer, ”Saludos Amigos” i 1943 og ”Tre Caballeros” i 1946.

Donald Duck fikk en framtredende rolle i disse filmene, mens Mikke Mus glimret med sitt fravær. I den samme perioden laget man også andre pakkefilmer, bl.a. ”Make Mine Music” i 1946 og ”Gøy og gammen” (“Fun and Fancy Free”) i 47. Studioet fortsatte også å produsere vanlige korte tegnefilmer og presenterte dessuten to nye figurer: Snipp og Snapp.

I 1949 flyttet Walt Disney og familien til et nytt hjem på en diger tomt i Holmby Hills i Los Angeles. Her fikk Walt bygget en enorm modelljernbane i terrenget rundt huset. Han lekte selv lokomotivfører og satt foran på damplokomotivet The Lilly Belle. Loket kunne trekke opptil flere vogner med god plass til passasjerer, som oftest familiemedlemmer eller togentusiaster fra studioet. Walt kalte banen sin Carolwood Pacific Railroad. Og da Disneyland ble virkeliggjort i 1955 var en av de første attraksjonene naturligvis en ekte smalsporet jernbane i full skala.

”Askepott” var Walt Disneys første helaftens tegnefilm på åtte år og den hadde premiere i 1950. Med den vendte studioet tilbake til eventyrenes verden. For å skape et godt arbeidsgrunnlag for animatorene og øke realismen i tegningene, ble mange scener filmet med levende skuespillere før de ble tegnet ut. Hadde Walt Disney mislyktes med denne filmen, hadde filmstudioet hans antakelig måttet stenge. Men filmen ble en kjempesuksess som i dag har en selvsagt klassikerstatus.

I 1951 fulgte så ”Alice i Eventyrland”, en film som fikk ganske lunken kritikk og ble sett på som en amerikanisert versjon av den britiske forfatteren Lewis Carrolls berømte barnebøker ”Alice i Eventyrland” og ”Alice gjennom Speilet”. Walt Disney var imidlerid forberedt på dette, for hans film siktet seg inn på et stort familiepublikum, ikke kritikerkorpset. Dessverre ble heller ikke denne filmen den umiddelbare suksessen som Walt hadde håpet på etter å ha tumlet med idéen i mange år. Derfor fikk den heller ingen nypremiere mens Walt ennå levde, men i ettertid anses den som en av Disney-studioets mest originale klassikere.

I 1953 kom ”Peter Pan”, et tegnet filmeventyr basert på den klassiske romanen til skotten James M. Barrie. Walt Disney fortalte her på sin egen måte den utrolige historien om den unge piken Wendy, brødrene John og Michael og alt de fikk oppleve av eventyr hos Peter Pan i Drømmeland – et magisk sted fullt av indianere, havfruer og lumske sjørøvere.

Den dag i dag er ”Peter Pan” en av Disney-studioets mest populære klassikere og filmen synes å holde seg like ung som hovedpersonen. Men det beror kanskje på at Walt Disney hadde bitt seg merke i Sir Barries egen overbevisning om at ”det skjer ingenting av betydning i livet etter at vi har fylt 12.” Da filmen kom, ble den klippet av sensuren i enkelte land, men i våre dager kan barn i alle aldre nyte ”Peter Pan” i den uavkortede originalversjonen.

En kul detalj i filmen er de utrolig flott animerte flyscenene med Peter og de flygende barna over London. Aldri før hadde illusjonen av å fly vært så realistisk som i Disneys ”Peter Pan”.

Bare til denne scenen hvor barna flyr over London, ble det brukt tjue forskjellige lag av gjennomsiktige og stedvis malte celluloidark plassert ovenpå hverandre i det velkjente multiplankameraet for å skape en dybde i filmen som nesten føles tredimensjonal. Men så kostet også ”Peter Pan” fire millioner dollar å spille inn, noe som var en stor sum på den tiden.

”Peter Pan” er en av Walt Disneys største suksesser, og filmen bidro sterkt til studioets økonomiske stabilisering som hadde begynt noen år tidligere med ”Askepott”.

Hvis man skulle finne på å be en eller annen, ung eller gammel, om å nevne en spesiell scene i en av kinofilmene fra Walt Disney-studioet, er det store sjanser for at svaret ville bli spagettiscenen fra ”Lady og Landstrykeren”. Denne scenen har så lenge folk kan huske også vært vist på TV hver eneste julaften, og dette har blitt en tradisjon som ikke får tukles med. Men ”Lady og Landstrykeren” er mye mer enn dette, det er en vidunderlig filmklassiker som er elsket av både store og små.

Da filmen hadde premiere i 1955 var det Walt Disneys første helaftens tegnefilm i storbildeformatet Cinemascope, og selv i dag lar kinopublikum seg imponere. Men ”Lady og Landstrykeren” var også Walt Disneys første lange tegnefilm som utspiller seg i et realistisk miljø, i dette tilfellet fra begynnelsen av 1900-tallet.

I 1959 kom så ”Tornerose”, den siste filmen Walt Disney selv produserte som var basert på et eventyr. Det var først i 1989 at studioet igjen prøvde seg i denne sjangeren med ”Den lille havfruen”. ”Tornerose” var en utrolig komplisert film å animere, og ble laget i 70mm i et storbildeformat som ble kalt Super Technirama 70 med seks kanalers stereolyd.

Filmen som hadde sysselsatt mange i Disney-studioet utover nesten hele 50-tallet, spilte i premiereperioden bare inn halvparten av de 6 millioner dollar det hadde kostet å produsere den, hvilket var en katastrofe. Men senere nypremierer har faktisk gjort ”Tornerose” til en av studioets mest inntektsbringende filmproduksjoner. I dag har den nærmest oppnådd kultfilmstatus, og den regnes som en av de beste tegnefilmene som noen sinne er laget.

Det har blitt sagt at i 50-årene fikk Walt Disney problemer med å konsentrere seg fullt ut om de tegnefilmene han produserte. Grunnen skulle være at fornøyelsesparken Disneyland tok alt for mye av hans tid. Som ekspert på markedsføring var imidlerid Walt Disney ikke snauere enn at han kalte det store slottet i Disneyland for Torneroses slott – alt for å gjøre PR for filmen ”Tornerose”.

I januar 1961 var det premiere for ”101 dalmatinere”. Det var den første animerte Disney-filmen hvor animatorenes tegninger ble kopiert direkte på celler, de gjennomsiktige celluloidarkene som legges inn i animasjonskameraet over en malt bakgrunn.

”101 dalmatinere” er likevel langt mer enn en teknisk nyvinning, det er også en veldig bra film. Den nye prosessen gjorde arbeidet enklere for animatorene, slik at de sto langt friere til å konsentrere seg om figurer og story.

Walt Disney medga riktig nok at innledningen fra London hvor kjærligheten overvinner alt, kanskje var litt tynn. Men når skurken i filmen, den onde Cruella de Vil, av mange ansett som den festligste av alle Disney-skurker, så dukker opp på jakt etter valper hun kan bruke til en pelskåpe, øker farten og intensiteten til store høyder og der blir den.

Disney-tegnerne fikk ofte herje ganske fritt, alt for å lokke fram enda en latter eller litt ekstra spenning. Men tilskuerne gis aldri noen sjanse til å miste sympati for hovedrollene i denne utrolig populære Disney-filmen, som også er blitt funnet verdig to flotte live action-oppfølgere .

I 1963 kom så ”Sverdet i Stenen”, den siste animerte langfilmen fra Disney-studioet som fikk premiere mens Walt Disney ennå levde. Filmen fikk blandet mottakelse hos kritikerne, men det var den femte mest inntektsbringende kinofilmen i premiereåret. Filmen handler om kong Arthurs liv som ung, og inneholder bl.a. en mye omtalt tvekamp mellom trollmannen Merlin og trollkvinnen Madam Mim. Mange mener dette er noe av det beste som er laget innen figuranimasjon.

”Jungelboken” kom i 1967 og er en av Walt Disneys-studioets aller største filmsuksesser. Filmen er basert på Rudyard Kiplings berømte bok med samme tittel, og handler som vi alle vet om lille Mowgli som vokser opp hos ulvene, og om panteren Bagheera som får i oppdrag å føre ham til menneskelandsbyen for at han ikke skal bli mat for den farlige tigeren Shere Khan.

Dette viser seg å være lettere sagt enn gjort, for Mowgli foretrekker jungelen og møter den festlige bjørnen Baloo som lover å ta seg av ham.
– Jeg skal lære'n alt jeg veit, sier Baloo fornøyd.
– Vel, det tar ikke lange tiden, fnyser panteren Bagheera.

Ved premieren i 1967 fikk Disney-studioet mye ros for den fine animasjonen, men så hadde det også tatt fire år å spille inn filmen, til en pris på fire millioner dollar. 160 heltidsansatte kunstnere hadde gjort sitt beste for at resultatet skulle bli i førsteklasses. Panteren Bagheera skulle egentlig hatt hovedrollen sammen med Mowgli. Men etter å ha sett noen filmede testscener med den godmodige bjørnen besluttet Walt Disney seg for å øke Baloos rolle i filmen drastisk.

Det var også Walt Disney som bestemte at Baloos farge skulle være grå, for at han skulle være lettere å se mot jungelbakgrunnen. Videre var det Walt som inspirerte animatorene til hvordan bjørnen Baloo skulle bevege seg, da han på et møte reiste seg og vagget fram og tilbake i rommet, mens han knipset med fingrene akkurat slik Baloo gjør.

”Jungelboken” er ikke bare en milepæl innen animasjonsfilmen, det ble også den siste filmen Walt Disney hadde oppsyn med. Han døde før innspillingen var ferdig 15. desember 1966 etter en lungekreftoperasjon. Animatorene gjorde sitt beste for at sluttresultatet skulle bli akkurat slik Walt hadde sett det for seg.

Den siste filmen Walt Disney arbeidet med var kjempesuksessen ”Aristokattene” som hadde premiere i 1970. Den var opprinnelig tenkt som en TV-film i to deler til serien ”Wonderful World of Color” og hovedrollene skulle spilles av virkelige katter! Dette prosjektet ble lagt på is av Walt, som så et større potensiale i en tegnefilm basert på samme story. Walt døde imidlertid før innspillingen rakk å komme i gang.

I motsetning til mange andre tegnede Disney-filmer som er basert på legender, eventyr eller klassiske barnebøker, er ”Aristokattene” basert på et originalmanus av Tom McGowan og Tom Rowe. I filmen møter vi bl.a. den helsprøe Bluespus-gjengen, katter som elsker musikk i sin alminnelighet og jazz i særdeleshet. Hvem har ikke hørt deres signaturmelodi ”Alle ønsker at de var en katt, fordi en katt på hundre watt, er en katt for sin hatt…”

I 1988, lenge etter at Walt Disney gikk bort, kom tegnefilmen ”Oliver & gjengen”. Den innledet en ny fantastisk æra for animasjonsproduktiviteten i Disney-studioet. For første gang siden 1942, da man gjorde ”Bambi”, kunne studioet med rekordmange ansatte animatorer endelig oppfylle Walt Disneys drøm om å lansere en ny helaftens kinofilm hvert år.

Siden da har Disney-studioet skapt tegnede klassikere som ”Den lille havfruen”, ”Skjønnheten og udyret” og ”Løvenes konge”, bare for å nevne noen. De siste årene har man også laget populære 3D-animerte filmer som ”Lille kylling” og ”Familien Robinson”. Walt Disneys legendariske studio fortsetter slik i grunnleggerens ånd å skape animerte filmer og vi har en rekke fantastiske eventyr å se fram til.